mandag 15. juni 2015

Ved livets slutt...

Jeg løper igjennom skogen. Grenene pisker meg lett i ansiktet og vinden blåser i håret mitt. På en måte veldig likt alle andre turen, men allikevel helt annerledes. Denne turen handler ikke om antall kilometer eller fart. Jeg er sint!! Jeg er lei meg og jeg er frustrert. En av mine nærmeste er ved livets slutt og selv om det er helt normalt og livets gang så nekter jeg å akseptere det.

Jeg løper fortere og har mest lyst til å skrike. Plutselig kommer tårene og det renner en stri strøm nedover kinnene mine. Jeg orker ikke mer. Beina stopper og jeg setter meg på en liten høyde. Jeg ser utover skogen. Min skog mens også hans skog. Faen faen faen tenker jeg. Livet er noe dritt. Denne delen av liver er noe skikkelig dritt. Jeg er ekstremt dårlig på dette her.

Jeg sitter lenge på denne høyden og tenker. Smiler litt for meg selv ved gode minner og gråter litt til. Så reiser jeg meg opp og tusler hjem.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar