tirsdag 2. juni 2015

Det betyr så mye...

På lørdag skjedde det noe som jeg tenkte på igjennom hele løpet. Jeg ble faktisk veldig overrasket selv over hvor mye dette betydde for meg.

Min pappa (også kjente som verdens beste pa) kjørte meg fra hytta og til start. Andreas og mamma skulle da komme senere med ungene. Pappa kjøpte selvfølgelig både nye løpesko og en fantastisk ny løpejakke til meg. ( Med hette!!! Denne var en lifesaver på fjellet). Men det var ikke disse kjøpene som overrasket meg denne dagen.

Da starten gikk tenkte jeg "Ok Stine. You´re on your own now".  Men så feil skulle jeg ta. For etter bare 100 meter sto papsen og tok bilde.

Etter det fokuserte jeg på musikken og farten. Jeg merket derfor ikke at pappa kjørte forbi. Men ved Garli sto han der igjen. Papsen min!! Dette gav meg energi og jeg følte meg sterk. Jeg løp stolt forbi og vinket til kameraet. Så passerte han meg igjen:)

På toppen av Båtskaret, i snø og vind hoppet han igjen ut av bilen. Da fikk jeg både tilbud om klær og selvfølgelig tok han bilde:)  På vei ned igjen heiet han også og ved passering 21 km skulle resten av familien ha stått med de rakk det ikke og gav meg skylden for å ha løpt for fort;) På vei opp igjen passerte jeg igjen pappa ved ca 23 km. Og etter det var det bare en sjarmøretappe ( på 19 km) igjen.

Da jeg kom ned for siste gang sto hele gjengen der for å heie. Ungene hoppet inn i løpet og løp siste delen med meg. Andreas prøvde å følge meg med søskenvogn. Mamma hadde kjøpt inn ferske boller.

I en alder av 32 år så betydde det så utrolig mye for meg at min mamma og pappa kom for å se meg løpe. Jeg ble helt rørt av at min Pa brukte lørdagen sin på å stå i en liten snøstorm kl 9 på morningen for å se meg passere. ( men jeg ble ikke overrasket over at han gjorde det. Han og mamsen har jo ikke gjort annet enn å prioritere oss "barna" i alle år).

Så nå i disse sommeravslutningstidene så skal jeg ikke gå glipp av en eneste sang fra mine barn. Sanger som de har øvd på i flere uker. For det betyr så utrolig mye.


Fryktelig gøy. 

Her begynte jeg vel å skjønne hvor heldig jeg hadde vært med mamsen og papsen min. 



2 kommentarer:

  1. ÅÅÅ nå begynner jeg nesten å grine! Han kan godt få bli med til København altså :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja han burde vi ha med oss på tur Kirsti! Han er en bra kar.

      Slett